Madonna Complex og tar utgongspunkt i Hore-Madonna komplekset som skildrar tilstanden når det ein lyster og det ein ønskjer er uforeinelege med kvarandre. Ved å gå heilt nær skaper kunstnaren ein intimitet i motiva som skil seg frå den føregåande serien.

Ubehaget i Palpitatingberor seg i stor grad på ein voyeuristisk tilnærming til kropp og mennesker i eksplisitte situasjoner og framstillingar. I Madonna Complex er det derimot dei emosjonelle reaksjonane vi er vitne til som skapar eit ubehag av å vere for nær. Andletet avslører og blottleggjer dei portretterte menneska i sine augeblikk av ekstase, skam, sinne, redsel, usikkerheit og avsky.

Motivas materialitet og bruken av vassmåling er heller ikkje ubetydleg. Akvarellens natur blir i serien eit vidare symbol på menneskets natur. Det er eit medium som krever både presisjon og kontroll for å skape eit samanhengande og heilskapleg motiv. Ved å la det farga vatnet renne utover arket tillet kunstnaren seg sjølv å, tilsynelatande, gje slepp på noko av denne kontrollen. Til trass for dette «tapet av kontroll» frå kunstnarens side, er det inga tvil om at det nettopp krevast ein enorm kontroll for å skape ein komposisjon i slik detalj med eit så uhandterleg medium. Det er med andre ord eit spel for galleriet.

Bruken av akvarell som teknikk i seg sjølv kan også vidare tolkast som eit symbol for seriens overornda tematikk; måten det farga vatnet rører seg over papiret samstundes som det sakte trekker seg inn i det og blir ein del av dets materie, er i seg sjølv symbolsk og kan minne om korleis lyst og skam kan skylle over eit menneske og sakte bli ein permanent del av dets mentale og seksuelle haldning.

Andreas Reutz, født i 1986 og bosatt i Oslo, er en norsk kunstner som jobber innen maleri, design og 3D-kunst. Arbeidet hans er konseptuelt drevet og utforsker ofte temaer som kjønn, seksualitet og eksistensialisme gjennom både figurative og abstrakte former. Reutz’ kunst er eksperimentell og tett knyttet til den digitale verden, med inspirasjon fra den japanske filosofien wabi-sabi, som omfavner ufullkommenhet og forgjengelighet.

Reutz beskriver sin kreative prosess som en følelsesmessig reise, der kreativiteten flyter naturlig, men kan kontrolleres. Han mener at ekte kreativitet krever en balanse mellom følelsesmessige topper og daler, og denne spenningen driver arbeidet hans fremover. Hans personlige erfaringer med å føle seg som en kameleon—å passe inn uten å høre helt til—preger hans fortellerstil.

For Reutz handler kunst om autentisitet, og han henter inspirasjon fra sitt eget liv for å skape verk som føles ekte. Et viktig øyeblikk i Reutz’ liv var da han konfronterte sin frykt for mørket mens han var alene i skogen. Denne opplevelsen lærte ham at frykt—og kreativitet—i stor grad er et produkt av sinnet. Denne innsikten har formet hans tilnærming til kunst, hvor han omfavner det ukjente og utfordrer grenser.

Det som gjør Andreas Reutz interessant som kunstner er hans evne til å blande personlige erfaringer med bredere samfunnsspørsmål, samtidig som han opprettholder en leken tvetydighet. Arbeidet hans utfordrer konvensjonelle tanker om kjønn og identitet, samtidig som han bruker både tradisjonelle og digitale medier, noe som gjør ham til en relevant stemme i samtidskunsten.